I naturvernets misforståtte navn er et viktig kapittel i den moderne fluefiskehistorien i ferd med å bli rasert. Jeg har skrevet denne kommentaren, som trykkes i "Flugfiske i Norden" 5/6/2009:
Mobiltelefonen ringer sent fredag kveld. Journalisten som høflig presenterer seg, jobber i avisa The Times, og forteller at hun trenger bilder fra den berømte Abbotts Barton-strekningen i River Itchen. Tragedien er et faktum. I naturvernets navn har pengesterke, historieløse miljøfanatikere omsider klart å jage bort fluefiskerne.
Kalkelvene sør i England karakteriseres ofte som det moderne fluefiskets vugge. Uttrykket er en klisjé, men likevel presist. Det var langs breddene av nettopp Itchen, Test og Avon fluefisket slik vi kjenner det - basert på imitasjon av insekter - ble utviklet.
Ingen kalkelvstrekning har betydd mer i fluefiske-historien enn Abbotts Barton, nord for Winchester. Det skyldes hovedsakelig at George Edward Mackenzie Skues, advokaten fra London som trosset tørrflue-fanatikerne og utviklet nymfefisket, fisket der fra 1883 til 1938.
Senere overtok - og forlot - Piscatotial Society ærverdige Abbotts Barton. Strekningen forfalt betydelig, og det var en falmet stjerne Roy Darlington bestemte seg for å leie i 1974. Planter og annen vegetasjon hadde overtatt elva, viktige sluser fungerte ikke lenger, og dårlig vann-gjennomstrømming resulterte i store ansamlinger slam og leire.
Sammen med broren, Ron, gode venner og andre frivillige startet Darlington en omfattende, kostbar og slitsom rekonstruksjon. Sakte, men sikkert lyktes redningsoperasjonen. Mot alle odds ble den legendariske kalkelvstrekningen vekket til live. Prosjektet vakte oppsikt og begeistring i en hel fluefiske-verden, men i horisonten truet mørke skygger.
I løpet av årene som fulgte kjøpte nemlig Hampshire & Isle of Wight Wildlife Trust (HWT) 2/3 av eiendommen som Abbotts Barton renner over. Den mektige organisasjonen lot imidlertid Darlington, klubben han etablerte og alle gjestene fortsette fisket og vedlikeholdet av elva, riktignok til en betydelig høyere leie.
Men i 1999 kom det dramatiske vendepunktet. I et brev fra HWTs nye ledelse ble Darlington innkalt til et møte, hvor beskjeden var klar: Fluefiske og tradisjonell "riverkeeping" var ikke forenlig med organisasjonens mål om en naturlig flora og fauna langs Abbotts Barton.
Blant annet mislikte organisasjonen at gjedde ble systematisk fjernet, av hensyn til ørretene. Menneskelig inngripen, herunder kutting av det konstant voksende gresset i elva og stell av breddene, kunne heller ikke aksepteres. Elva skulle utvikle seg i egen takt og rytme.
Det har den i høyeste grad gjort! De 2/3 er i dag fullstendig overgrodd. Digre trær har blåst overende og sperrer elva flere steder. Vannet er brunt, skjemmet av søppel og nede i dypet har gjeddene overtatt revirene til ørretene. Det kalles altså naturvern.
Senere kjøpte HWT resten av eiendommen også, vel og merke uten å jage Darlington (bildet) og co. Men sakte, men sikkert innførte de stadig strengere restriksjoner på kultiveringen i Itchen. Dessuten ble flere ødeleggende tiltak iverksatt. Ett av mange eksempler: Senest i sommer rev organisasjonen flere gjerder, hvilket ga beitende kyr fri adgang til bredder - som ble ødelagt - og elv.
Konsekvensen ble et dårligere og dårligere fluefiske på Abbotts Barton, og dermed sank både interesse og inntekter. I høst orket ikke Roy Darlington å fortsette lenger. Han takket nei til å fornye avtalen med Hampshire & Isle of Wight Wildlife Trust. 35 begivenhetsrike år på strekningen var over.
Beslutningen skapte overskrifter i både lokal og nasjonal presse i Storbritannia. Men hvorfor er denne sortien så tragisk?
Vel, alt er i høyeste grad relativt, også naturvern. Det er flere grunnleggende feil i filosofien til HWT. Blant annet er det artsmangfoldet de er så opptatt av på Abbotts Barton, fullstendig meningsløst. Det organisasjonen nemlig ignorerer totalt, og åpenbart ikke ønsker å ta med i betraktningen, er at Itchen og øvrige kalkelver i området er menneskeskapte.
Opprinnelig besto området av våtmarker, men etter invasjonen i år 43 e.Kr. sørget romerske ingeniører for å bygge et imponerende system av elver, kanaler og møller. Det åpnet for utstrakt jordbruk. Kalkelvene, med sine små og store løp, er med andre ord konstruerte - og avhengige av vedlikehold for å fungere, til glede for et allerede rikt fiske-, insekts-, fugle-, dyre- og ikke minst planteliv.
Jeg tviler på at det finnes noen på denne klode som har like mye kunnskap om og kjærlighet for kalkelvene og livet der, som Darlington. Han er like opptatt av blomstene på enga og isfuglene som hekker langs breddene, som han er av døgnfluenes og ørretenes vilkår.
HWT har derimot demonstrert sin uvitenhet og arroganse ved en rekke anledninger. Blant annet skar de nylig ned en rekke trær, som var essensielle for døgnfluenes sverming og formering. Forstå det den som kan.
Selv om Abbotts Barton var privat, inviterte Darlington nokså ofte historieinteresserte fluefiskere på besøk. Han visste han forvaltet en kulturarv, og delte den mer enn gjerne med andre. En praksis og innstilling som bare setter HWT i et enda dårligere lys.
På hjemmesidene sine beklager organisasjonen at Roy Darlington ikke fornyet avtalen. De skriver også at nye fluefiskere er hjertelig velkomne til å leie Abbotts Barton - riktignok på HWTs strenge vilkår. Videre hevder organisasjonen at det bør være mulig å forvalte strekningen etter deres prinsipper, samtidig som man opprettholder et akseptabelt fluefiske.
- Dette ville G.E.M. Skues sluttet seg til, avslutter HWT.
Det er en ubeskrivelig frekk påstand. Da nymfepioneren døde i 1949, ble asken hans spredd ved et digert piletre på Abbotts Barton - Skues favorittsted gjennom et langt fluefiskerliv. Men nettopp der er Itchen i dag fullstendig rasert, takket være miljøfanatikerne i Hampshire & Isle of Wight Wildlife Trust.
Innlegg
